Marit har nå blitt voksen som skiløper
Et fantastisk mesterskap for hennes del. Fasit: 5 medaljer, hvorav 3 av edleste valør!
Og hva mener jeg med at hun har blitt voksen?
Jo, nå har hun tatt styringa over seg selv for første gang i sitt liv - i hvert fall første sesong i idrettslivet... Hun har tatt valg ut fra hvordan hun har følt seg fra dag til dag. Er kroppen klar for ei hard økt i dag, eller er den ikke? Og det er den største seieren oppi alt dette: Hun har mestret det, hun står på egne bein og er voksen som toppidrettsutøver.
Men det har tatt tid, og det har vært smertefulle nedturer for å komme dit.
Jeg leser i VG i dag at hun måtte bryte samarbeidet med Samdal for å lykkes igjen. Denne Samdal, som tilfeldigvis forfatter dette innlegget, avsluttet sitt engasjement som trener i Norges Skiforbund i 2006. Jeg har etter det ikke hatt noe trenersamarbeid med noen løpere, men stilt opp som rådgiver for noen (blant annet Marit og Kristin S. Steira) - når DE har bedt om råd.
Min kanskje sterkeste side som trener av en del unge og fremadstormende jenter i perioden 1998-2006, var at jeg for manges del så når de var slitne, trengte variasjon eller måtte hvile noen dager. Men det krever selvsagt at en er tett på. Og det måtte jeg være i de hardeste periodene. Da kunne jeg justere planer kontinuerlig. Noe som ikke går når en er rådgiver pr mail eller telefon - og ofte ble koblet inn når det hadde tippet over.
Å lykkes som trener handler om å være god sammen med utøverne. Om en plan er god eller dårlig, er ikke det avgjørende. Det som er avgjørende er å gjøre endringer og tilpasninger kontinuerlig i forhold til hvordan kropen responderer - og den som er aller nærmest til å gjøre det, er en utøver som er voksen, kjenner seg selv og tar kloke valg som en konsekvens av statusen egen kropp har der og da.
Jeg har ikke vært med en eneste landslagsløper, heller ikke Marit, på ei eneste treningsøkt siden mars 2006 - da blir det å dra det vel langt å kalle det et treningssamarbeid som er brutt. Men Marit og jeg snakker om andre ting enn trening når vi møtes eller snakkes nå. hun har kontroll selv, og hun har noen til å justere underveis - nemlig den beste treneren hun kan ha: En voksen utøver ved navn Marit Bjørgen.
Der er Marit nå: GRATULERER med den aller største seieren, Marit! Seieren over din egen usikkerhet og tvil, over alt og alle som har dratt deg hit og dit og resultert i en del ukloke og skjebnesvangre valg.
Hvil deg nå - resten av denne sesongen er bare bonus, og egentlig en start på oppkjøringen på neste mulige karrierehøydepunkt: VM på hjemmebane i Holmenkollen.
0 kommentarer
Permalink
Del med andreDu har noe å lære bort til Kristin og Marit, Petter!
Og det handler om å bruke krefter når du skal, og kynisk spare når du kan. Kristin var avhengig av fart underveis på tremila, men det var det mange andre som var også - og det betyr at hun ikke skal gjøre noe, men kynisk la andre gjøre jobben. Og satse på at de gjør mørnejobben så godt at mange faller av, og at du selv har spart nok til tidspunktet du skal avgjøre (og defor trenger maksimalt med krefter); på den siste 5-kilometerssløyfa. Men da Kristin hadde sjansen, var hun sluttkjørt.
Marit gikk klokt helt til hun fikk luke. Den ble tettet av Kowalcyk etter hvert, og da var alle andre på trygg avstand. Likevel fortsetter Marit å kjøre hardt, og det er mye lettere å ligge bak på føret de hadde. Kowalcyk sliter med å henge med i flere bakker, men glir enkelt inn i let terreng. Resultatet er at Marit mørner seg selv, og Kowalcyk får spart det lille som gjør at hun klarer å slå en mørnet Marit i spurten.
Marit skulle tvunget Kowalcyk forbi med en gang den polske jenta tettet luken - deretter holdt seg i dragsuget, med 10-20% lavere energikrav, og stolt blindt på avslutteregenskapene sine. Det var egentlig ikke Marit som trengte å gå fra før spurten, men mot en dønn sliten og stiv Bjørgen, blir til og med Kowalcyk bedre enn verdensmesteren i sprint på de siste meterene.
Og hva gjør så Petter?
Han holder igjen farten de få gangene han er i tet. Utenom det lar han andre gjøre jobben, og henger kynisk og sparer krefter til spurten. Han vet at han har stor sjanse til å dra det hele i land hvis han klrer å gå så billig som mulig til 45 kilometer. Derfra går han på adrenalin og vinnervilje uansett hvem som prøver å rykke fra. - Og så slår han alle i spurten.
Enkelt, hvis du stoler på deg selv og er tro mot taktikken din. Jeg undres på hva som var Kristin og Marit sin taktikk, og hvorfor de i så fall disponerte som de gjorde i avgjørende faser av løpet for sin egen del?
Justina, Marit, Aino-Kaisa, Virpi eller Kristin?
Tre medaljer skal deles ut på dagens øvelse i damlangrenn. Ut fra hvordan dette mesterskapet har utviklet seg, blir jeg svært overrasket hvis det er mange andre som har kapasitet til å blande seg inn i medaljekampen. Outsidere er i tilfelle Follis, Sachenbacher-Stehle, Kûnzel-Nystad, en russerinne eller to og ikke minst Therese Johaug. Therese er i sterk formstigning, og har allerede en mesterskapsmedalje på denne distansen.
Mitt tips er at det halvveis i løpet er igjen maksimalt ti løpere i en tetgruppe. Så avhenger litt av føret og hvem som er dravillig. Hvis Kowalcyk får med seg Saarinen og Steira til å sette fart over tid, kan det etter hvert bli tungt nok for Marit. Men med Marit i den formen hun er nå, og et klokt løpsopplegg der hun går billig i tetgruppa, ligger mye til rette for at Marit skal avgjøre på slutten.
Jeg håper og tror på gull, og hardt nok kjør underveis til at få "avsluttere" er med i spurten, så Kristin kan få sin individuelle, etterlengtede og så fortjente OL-medalje.
Siste distanse - ingenting å spare på!
